To mennesker, én retning
Det er sen formiddag på Hovden, og utenfor kjøkkenvinduet til Roger ligger fjellet hvitt og stille under en lyseblå marshimmel. Han har satt på kaffe, og det er ikke lenge før samtalen er i gang – fort, ivrig, med store linjer og bilder som virker ferdigtegnet i hodet hans.
Begges telefoner lyser jevnlig opp. Neste uke begynner påsken, og det er ikke vanskelig å forstå at det er mye som venter. Likevel tar de seg tid, setter seg ned og snakker som om det ikke haster.
Ann-Torill Briksdal snakker roligere, mer presist – med blikk for hverdagen, rytmen og alt som må fungere for at en visjon skal tåle en vanlig tirsdag.
Sammen tegner de et bilde av Hovden som noe mer enn et alpinsenter: et reisemål, en arbeidsplass, et lokalsamfunn og et langsiktig løfte om å gjøre stedet stadig mer komplett.
«Jobben min er å få lys i flest mulig bygg»
Ann-Torill sier det nesten hverdagslig, men i den setningen ligger mye av filosofien deres.
– Jobben min er egentlig å få lys i flest mulig bygg, flest mulig dager i året.
Ikke bare fulle helger. Ikke bare vinterferie og påske. Men liv, drift og folk som kommer tilbake.
Ann-Torill startet karrieren i Radisson, fra resepsjonen på SAS-hotellet i Oslo til fungerende hotelldirektør på Caledonien i Kristiansand på fire år. I 2010 flyttet hun til Hovden med mannen sin, på jakt etter det hun selv kaller det gode livet. De drev Hovden Fjellstoge i ni år, før hun i 2019 ble konsernsjef og medeier i Hovden Alpin Resort. Det er tydelig at hun ikke snakker om stedet som en arbeidsgiver alene, men som et sted hun har valgt.
– Det fine med Hovden er at det er lite, men ikke lite på den trange måten. Du har naturen, roen og nærheten, men også butikkene, kulturen, skolene og helsetilbudet. Det er mer komplett enn mange tror.
«Vi må utvikle hele Hovden, ikke bare vår del av det»
Roger Hagel Sørli har vært på Hovden i 25 år og tok over som hoved eier av skisenteret for rundt 15 år siden, og er i dag arbeidene styreleder i Hovden Alpin Resort. Han kom inn med eiendomsblikk og entreprenørkraft, men det er noe annet som driver ham når han forteller.
– Hele tanken har vært at vi ikke bare kan tenke heis og bakke. Vi må tenke hele opplevelsen. Hele Hovden.
Han ramser ikke opp planer som en mann som vil imponere. Han snakker mer som en som allerede har gått opp løypa i hodet sitt: et hotell ved siden av Lodgen med rundt 200 senger, en ny restaurant, velvære i kjelleren, flere spisesteder i bakken, mer liv innover i Breiveskaret, utsiktspunkter, videreutvikling av sykkelløyper og kanskje zipline fra Nos.
– Det handler om stemningen vi vil forsterke, sier han. – Alpefølelse er ikke pynt. Det handler om at alt henger sammen. At stedet kjennes gjennomtenkt.
Et sted som skal tåle mer enn høysesong
Det er lett å drømme stort i et skisted. Det vanskelige er å mene noe med november.
– Helårsdrift er vanskeligere enn folk kanskje tenker, sier Ann-Torill. – Det skjer ikke av seg selv. Det må jobbes for, og det må bæres også i de periodene der det er stillere.
Hun snakker uten romantisering. Om bemanning, trivsel og gjester som merker forskjellen når ting fungerer. Konsernet teller i dag rundt 70 helårsansatte og over 200 medarbeidere i høysesong – og ambisjonen er å få flere av stillingene over i helårsarbeid.
– Det betyr mye. For kvaliteten. For gjestene. Men også for livet her oppe.
Så nevner hun april etter påske. September. De tidene mange haster forbi.
– April etter påske er magisk. Og september også. Da ser du kanskje Hovden aller best.
Utbygging krever tillit – og samarbeid
Utbygging skaper alltid diskusjon. Det vet de begge.
Roger møter ikke innvendingen med irritasjon, men med et grunnsyn:
– Skal du få til en stor satsing, må noen tørre å satse. Men du må gjøre det i samarbeid. Det går ikke uten at kommune og private drar i samme retning.
Begge er tydelige på at Bykle kommune har vært en viktig medspiller – en aktør som har våget å investere i infrastruktur og badeland, og som har gjort det mulig å tenke større om Hovden som sted.
– Vi som selskap tåler også å stå i det når det er stille, sier Roger. – Furumo er et godt eksempel. Før var det sesongåpent. Nå er det helår. Det er sånne grep som betyr noe over tid.
Ann-Torill følger opp:
– Vi må skape gode opplevelser for alle. Turister, fastboende, folk som jobber her, folk som vurderer å kjøpe. Gjør du noe bra for én gruppe, blir det ofte bra for flere.
Ikke bare for de få
Hovden forbindes av mange med høye priser. Det avviser de ikke. Chaletene på toppen skal være noe ekstra, og Roger sier det rett ut: De startet med det beste.
– Men det er ikke hele bildet. Hovden må også ha noe for flere.
Han peker på at det kommer nye leilighetskonsepter med lavere inngang enn Chaletene, blant annet knyttet til hotell- og lodgeutviklingen. Ann-Torill er opptatt av at variasjon ikke bare handler om pris, men om bruk.
– Det må finnes ulike måter å være på Hovden på. Noen vil eie og bruke mye selv. Noen vil ha noe som også er godt tilrettelagt for utleie. Noen kommer for ski. Noen for ro. Andre vil ha utsikt og en kopp kaffe.
De forsøker ikke å gjøre Hovden til ett eneste produkt. De forsøker å gjøre det til et sted med flere innganger.
Stedet de har valgt
Roger sier han går på ski hver dag han kan. Det er ikke en formulering han bruker for effekt.
– Ski er fortsatt passion, sier han. Men det er ikke bare vinteren han beskriver. Han snakker om høstfargene, skogsturene, bading om sommeren, bærplukking utover høsten. Om hvor fort han lengter tilbake, selv når han er ved kysten.
– Jeg er egentlig mer ute når jeg er på Hovden enn når jeg er ved sjøen.
Ann-Torill kjenner seg igjen. Det er ikke dramatikken ved høyfjellet de beskriver, men hverdagskvaliteten. At folk blir mer ute. At de bruker stedet annerledes. At det blir mer liv i en vanlig uke.
– Vi håper konsernet vårt kan være med og løfte Setesdalen, Bykle og Hovden videre, sier Roger. – Det er det vi vil. Ikke bare bygge mest mulig, men bygge noe som gjør stedet bedre.
Det er der samtalen lander. Ikke i størrelsen på planene, men i tonen de bruker når de beskriver dem – som to mennesker som vil stedet vel, og som har tenkt å bevise det over tid.
